Revisiting Classic Albums: Bob Dylan's Highway 61 Revisited

2024 Forfatter: Francis Oldridge | [email protected]. Sist endret: 2023-12-16 20:41

Jeg er ikke sikker på at det er bedre åpningsspor i all musikk enn i Bob Dylans Highway 61 Revisited. Platen løper ut av portene med "Like Rolling Stone", et anthemisk stykke amerikansk som har blitt etset fast inn i verdensmusikkens tette utklippsbok.

Gjensyn med flere klassiske album

• Revisiting Classic Albums: Nebraskby Bruce Springsteen
• Revisiting Classic Albums: Why Prince’s Purple Rain Was a Instant Classic
• Revisiting Classic Albums: Dark Side of the Moon av Pink Floyd
• Revisiting Classic Albums: Herbie Hancock’s Head Hunters is Heady Jazz for the Masses

Sangen viser Dylans glans som historieforteller og enestående scenetilstedeværelse. Han var bare 24 år gammel da det kom sammen, og sporet forblir litterært mesterverk. Musikalsk strenger den sammen galopperende gitar med kirkelignende orgeler i en stor bygning som ikke puster ut før sangen er over.

Highway 61 Revisited var Dylans sjette studioinnsats, utgitt i 1965. Navnet refererer til det lange stykke asfalt som strekker seg fra Dylans hjemby Duluth og helt til Mississippi Delta. Det er passende tittel på et album som henter fra utallige bluesmusikere fra de mange byene langs denne motorveien, spesielt de sørlige strekningene. Den 1400 mil lange motorveien følger generelt landets mest berømte elv, Mississippi.

Platen ble til under en fantastisk strekning av Dylans lange låtskriverkarriere. Han hadde kommet tilbake fra en utenlandsk turné, slått opp og truet med å gi opp musikken helt. Han begynte å skrive som et middel til å takle, og som Dylan beskriver det, ble det besatt av et slags spøkelse da han klatret ut linjene til "Like Rolling Stone." Prosessen gjenopprettet hans kjærlighet til håndverket.

På siden, en annen interessant utvikling: Da albumet kom sammen i studio, ble Dylan offisielt elektrisk. Hans ikoniske juli-sett på Newport Folk Festival fikk ham til å plugge seg helt inn, fra Guthrie-lignende akustisk trubadur til rock ‘n’ roll poet. Scenene er nå berømte, med fans som jubler over hans større lyd og en som hjemsøker "Judas" til musikeren.

Det er ikke dårlig spor på plata. "Tombstone Blues" avslører en edgier Dylan, støttet av krasjerende trommer og brannpustende gitar. Dylans nesten frittstilte her, slipper linje etter minneverdig linje på sin egen tid. “It Takes Lot to Laugh, It Takes Train to Cry” er blues på sitt beste, og kommer ut som en bakgårdssession av band som har spilt sammen i flere tiår. Det trekker fra det beste fra det brede amerikanske musikklandskapet, fra pianosalonger og veihus til verandaer i bakved.

“Ballad of Thin Man” er en hjemsøkende slags protestlåt som mange mener handler om Dylans egen berømmelse og korrupsjonen knyttet til både middelkjendisen. Det er rørende, pianodrevet nummer som følger hovedpersonen i Mr. Jones. Det spiller litt annerledes hver gang, men generelt har sangen uttalt følelse av frykt, som om sangens hovedperson er tapt i forandrende verden og hjelpeløst prøver å holde seg foran den.

Det er som om sangens hovedperson er tapt i forandrende verden og hjelpeløst prøver å holde seg foran den.

Et annet sted er "Queen Jane Approxately" nesten perfekt i sine ufullkommenheter, bygget rundt små flekker som litt ujevne gitarer. Det er en fantastisk sang å dissekere med ørene, med fokus på individuelle instrumenter først, så slippe taket og ta inn hele collagen. Tittelsporet høres ut som spiss hyllest til de mange bluesmidene som kommer ut av Deltet (interessant, det spilles glidevissle i denne sangen, et instrument som ryktes å ha kommet inn i studio som noe som skal høres når som helst noen bruker narkotika).

Platenes siste finpuss, "Desolation Row", er et genistrek. Det er det eneste akustiske nummeret på albumet og fungerer nesten som en nekrolog for den gamle Dylan-lyden. Det er også nydelig skrevet arbeid som klarer å gå elleve fengslende minutter. Dylan er rett og slett utrettelig her, forteller hele tiden. Travle gitarer holder tritt og jager etter hvert vers. Med en slags magisk realisme fletter Dylan sammen bibelske figurer, historiske navn og fiktive tegn for å beskrive sted som kanskje ikke eksisterer på kart, men som absolutt eksisterer i en eller annen form i hver by.

Sangen berører absurditeten i Amerika fra 1960-tallet, med uttalte referanser til rasisme og politisk inkompetanse. "De selger hengekort," begynner han på en chillende måte. Det føles som om han maler portrett av noen make-believe samfunnsunderbelly til du innser at det er utrolig skarp sosial kommentar, slått med sunn servering av fantasi og tegnet av hans signatur harmonika. Og det fortsetter å være sant i dag.

Hvor innflytelsesrik er rekorden? Forfattere har hevdet at 1960-tallet egentlig ikke startet før etter utgivelsen. Dylans evne til å gifte seg med folk med rock ’n’ roll åpnet ganske mye døren for det mange beskriver som den største moderne form for popmusikk. Det fungerte som en invitasjon, og førte frem de anerkjente som Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Rolling Stones og den høyere, mer cerebrale versjonen av The Beatles, for å nevne noen. Chuck Berry har kanskje laget rock ‘n’ roll, men Dylan gikk folk grasiøst gjennom forsterkerne med denne vitale LP-en. Det er lyd som virker så naturlig i dag, men som virkelig forvirret mange ved utgivelsen.

Det er sjelden i musikk at tekst og lyd er ekte like. Det er et annet trekk som gjør denne platen så utrolig spesiell. Dylans ivrige penmanship blir bare matchet av fulladet batch av bluesaktig folkrock.